My childhood and insecurity

  • Date: 08.11.2015 / Post: 20:53 / Category: Inspirasjon
__________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg ønsker ikke å kaste bort livet mitt på å være trist og lei meg. Derfor har jeg alltid vært innstilt på at alt går bra og alltid vært positiv i alle situasjoner uansett. Jeg har ignorert alle problemene mine og latt som om de ikke eksisterer. Men jeg ser nå at det har ført til at jeg kan bryte sammen når som helst. Jeg kan ikke håndtere alt sammen. Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å hjelpe. Men jeg er villig til å prøve. Det er jo egentlig grunnen til at jeg startet å blogge. Jeg startet å blogge for å kunne skrive åpent og ærlig om barndommen min. Men jeg turte aldri. Dette innlegget har jeg holdt på med siden jeg startet å blogge i 2011. 

Jeg var aldri en av de kule på barneskolen. Og jeg hadde ikke så mange å henge med. Jeg var ganske ensom. Og ingenting ble noe bedre når folk begynte å plage meg. Det startet useriøst og smått. Men det ble mer seriøst etterhvert. Det gikk fra å bare være små ting til drittslenging. Og det pågikk hver fuckings dag hele barneskolen. Alt jeg gjorde hadde de noe å si på. Alt jeg sa hadde de en kommentar til. Og ja jeg ble sliten. Det gikk utover skolen, familie og min egen lykke. Jeg våknet opp hver morgen av at jeg ikke ville på skolen. Fordi jeg ikke trivdes. Jeg ville bytte skole og jeg nevnte det for foreldrene mine hele tiden men de skjønte meg ikke. Det var vanskelig for de å forstå. Å det skjønner jeg jo. For jeg var ikke den beste til å uttrykke mine følelser. Er fortsatt ikke det den dag i dag. Men jeg vil bli det en gang. Men uansett. Så ble liksom alt for mye for meg. Jeg følte meg kjempe alene. Jeg følte meg helt lost. Hva har jeg gjort for å fortjene all den dritten her. Jeg vet ikke. Jeg husker dette øyeblikket veldig godt. Selv om jeg ikke ønsker. Men jeg gjør det. Jeg lå på rommet mitt drit lenge. Og jeg gråt og gråt. Jeg måtte vente til tårene hadde tørket. For jeg skulle ned på kjøkkenet å hente en kniv. Men jeg kunne ikke det før jeg hadde sluttet å gråte. Men det var var ikke lett for meg. Jeg husker jeg ble ganske sliten etter å ha grått så mye. Så jeg sovnet. Og jeg våknet av at pappa vekket meg til skolen. Som alltid. Følelsene mine den dagen var ubeskrivelig. Jeg husker ikke helt hva jeg drømte den natten. Men jeg husker at jeg var skikkelig sjokkert når jeg sto opp. Jeg var ikke glad. Jeg var ikke trist heller. Jeg var sjokkert. Jeg gikk ned for å pusse tennene som vanlig. Og jeg begynte å tenke. Også innså jeg faktisk hva jeg holdt på å gjøre. Dette skjedde når jeg gikk i 6.klasse. Etter den gangen tenkte jeg på det hele tiden. Uansett hva jeg gjorde eller hvor jeg var så kom det alltid opp. Veldig ofte når jeg var alene. Noe jeg var som regel hele tiden. Hvorfor skal jeg kaste bort livet på å være ulykkelig? Det var ganske tydelig at jeg ikke hadde noe håp eller fremtid. Så hvorfor skal jeg gidde å prøve i det hele tatt.

Overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen var veldig spesiell. Fordi jeg ble faktisk kjent med noen nye folk som faktisk likte meg for den jeg var. Jeg var veldig rar. Veldig stille. Veldig sjenert. Men etterhvert så ble jeg litt tryggere på meg selv. Og for hver dag som gikk så ble jeg mer som meg selv. Om det var en bra ting eller ikke ble jeg fort usikker på. Kanskje jeg ble for komfortabel med å være meg selv. Men i så fall så gikk ryktene ganske fort. De som var slemme mot meg på barneskolen begynte jo også på samme ungdomsskole som det jeg gjorde. Så vi var ikke helt ferdig med det. Men de begynte å kalle meg ting som gay, homo osv. Og for å være helt ærlig så viste jeg ikke helt hva det var. Ryktene gikk som sagt utrolig fort. Vennene mine begynte å spørre meg om jeg var homofil. Og jeg svarte alltid nei. I bunn og grunn fordi jeg ikke selv viste. Men de ga seg ikke. Jeg husker at alle alltid spurte vennene mine om jeg var det eller ikke. Men aldri turte å spørre meg selv. Jeg hadde akkurat begynt å bruke sminke. Jeg var alltid glad i å tegne og jeg ønsket å bli designer. Så jeg skjønner at folk kanskje kan være mistenksomme. Men jeg var ung. Jeg viste ikke selv den tiden en gang. Men folk måtte på liv og død finne det ut. Og om jeg sa nei så gikk de alltid bak ryggen min og sa "han er def gay". Jeg tror det var all oppmerksomheten som gjorde meg gal. Og det at ordet faktisk ble brukt som et skjellsord mot meg. Homo. Gay. Transe. Jeg husker ikke når det var men jeg av bekreftet ryktene og det fikk ganske mye oppmerksomhet. Både positivt og negativt. Men mest positivt. Jeg fikk endelig roet det ned og kunne endelig leve "normalt". På videregående så var alt ganske rolig. Bortsett fra at jeg begynte å tiltrekke meg av gutter. Jeg husker hvor vanskelig det var fordi jeg ville ikke bli mobbet igjen. Jeg ville bli akseptert. Og jeg følte at jeg ikke kunne det hvis jeg var homofil. Men det var ikke lett å holde seg unna noe som føltes så riktig. Jeg møtte faktisk en som var homofil selv og han fikk meg til å føle meg som et menneske og ikke et monster. Han fikk meg til å bli litt tryggere på meg selv. Når det gjaldt legningen min. Og jeg stolte på han. Han sa at jeg måtte være den jeg var. Så jeg gjorde det som føltes naturlig riktig for meg. Jeg begynte etterhvert å åpne meg for mine nærmeste. Og responsen deres var fantastisk. Jeg elsker de kjempe masse og de har tatt så godt vare på meg.

Etter at jeg kom ut så har det slått tilbake på meg. Folk kan forsatt bruke ord som homo, gay, transe som et skjellsord mot meg. En gang jeg var ute på byen så var det en gjeng som bare helte drinken sin på meg. Mange jeg trudde var mine venner tok avstand etter jeg kom ut. Jeg trudde jeg var ferdig med det. Men nei. Jeg hører folk hviske, jeg ser at de ser på meg. Jeg har blitt hengt ut utallige ganger på Twitter fordi jeg bruker sminke, tar sol og napper bryna. Listen er lang.

Det er rundt 2 år siden jeg valgte å slutte på skolen. Jeg har alltid pyntet på sannheten når folk spør meg om hva jeg driver med. Om jeg studerer. Fordi jeg vet hvor dømmende folk kan være. Så jeg unngår alltid spørsmålet. Grunnen til at jeg sluttet er fordi: Det startet på 2 videregående. Det var den tiden jeg offisielt kom ut. Jeg hadde funnet en gutt jeg likte utrolig godt. Vi hadde de samme interessene og det var gøy å være med han. Men han ville ikke ha noe seriøst. Så når han fant ut at jeg begynte å falle for han så sluttet han kontakten med en gang. Og jeg prøvde å ringe han men han tok aldri telefonen. Eller noen ting. Så jeg var ganske knust. Og ja jeg vet at dere syns dette er kjempe teit men dere som har vært i samme tåpelige situasjon vet hvor håpløst alt kan være. Jeg prøvde å komme meg over han. Noen dager var bedre enn andre. Alt gikk utover skolen. Og det ble veldig mye med familien også. Det var denne tiden hvor jeg festet mye. Og på festene så var det alltid noen som skulle dømme meg utifra hvordan jeg så ut. Folk var veldig spydige. Folk fikk meg til å bli flau over at jeg var homofil. Jeg tenkte hele tiden på hva som var galt med meg. Hvorfor er jeg slik jeg er. Hadde jeg hatt valget selv så hadde ting vært annerledes. Jeg hadde ikke blitt mobbet. Å da kunne jeg vært gladere. Jeg kunne vært mye sterkere og hadde sluppet å gå gjennom alt dette drittet. Skolen gikk til helvete og alt var bare dritt. Mange av vennene mine kuttet kontakten. Det ble for mye. Så jeg ga opp. Jeg skulket skolen nesten hver dag det halvåret. Jeg klarte ikke mer. Jeg ville ha fred og ro. Hvorfor skal jeg fortsette å kjempe og krige når det ikke gir meg noe resultater. Alt folk har lært meg er en løgn. Jeg kollapset. Jeg bestemte meg for at jeg ikke klarer mer. Mamma og pappa dro til Vietnam den sommeren så jeg var hjemme alene i hele sommer med broren min. Dette var et valg jeg har tenkt om og om igjen på. Jeg ville ikke leve lenger. Så når sommeren var over. Så var det over for meg også. Jeg ville leve livet fullt ut før alt var over. Og det gjorde jeg. Men jo nærmere sommeren var slutt. Jo mer angret jeg. Jeg begynte å bli så glad i vennene mine. Jeg begynte endelig å få litt håp igjen. Men samtidig ikke.<

Jeg hadde som sagt sluttet på skolen. Så jeg brukte friåret mitt på å finne meg selv. Det var den tiden bloggen min gikk utrolig bra. Jeg hadde akkurat blitt nominert til Vixen Blog Awards og alt gikk bare oppover. Jeg brukte så mye tid på bloggen. Men det er bra. For jeg ble mer og mer meg selv. Jeg har funnet ut hvem jeg er. Jeg er sårbar. Jeg er følsom. Jeg er usikker. Jeg er ydmyk. Men jeg er også sterk. Jeg er positiv. Jeg er energisk. Jeg er kreativ. Jeg er smart. Jeg er spontan. Og jeg er homofil. Jeg er forsatt ikke helt trygg på det. Men jeg er stolt over meg selv. Fordi jeg virkelig bryr meg om andre og jeg har gjort mye ting noen ikke klarer. Jeg burde være stolt over meg selv. Selv om folk har sagt mye dritt til meg og om meg så betyr vell ikke det noe. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg har vært skikkelig nede i det siste. Så jeg skriver dette innlegget som en motivasjon for både meg og dere der ute som har det litt vanskelig. Jeg hadde helt glemt den lange reisen jeg har gått. Og jeg vil ikke avslutte den. Men fullføre den. Husk at du aldri er alene om ting. Jeg har holdt alt for meg selv for lenge og det har ødelagt meg masse. Jeg har prøvd noe nytt. Å det er å være åpen og ærlig med andre. De har kanskje ikke de samme problemet som det du har. Men følelsen av å vite at noen er der for deg er ubeskrivelig og fantastisk.

Mobbing er grusomt. Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal ha behovet for å være slemme mot andre. Folk må huske at vi er alle mennesker og vi burde alle hjelpe hverandre med å bygge hverandre oppover. Ikke nedover. Hadde jeg ikke blitt mobbet hadde jeg ikke vurdert selvmord. Jeg hadde ikke hatt dårlig selvtillit. Jeg hadde ikke hatt de problemene jeg har i dag. Det har faktisk mye å si. Jeg vet ikke om dette innlegget vil påvirke så mye. Men jeg håper jo det. Jeg har ventet lenge nok og er endelig klar til å ta et oppgjør mot mobberne. Seriøst vi lever i 2015. Det er ikke kult å mobbe. 

Linn Therese Dagsland

08.11.2015 kl.21:21

Heisann!

Nå er det ikke meningen å reklamere her, kun tipse! Vil bare fortelle deg at jeg har en konkurranse på bloggen min akkurat nå, dersom det kunne være interessant for nettopp deg :-D Ellers vil jeg ønske deg en fantastisk fin søndag videre, og håper du har hatt ei strålende helg!

Klem!

Amalie

08.11.2015 kl.21:32

<3

Elise Fintland

08.11.2015 kl.21:41

Du er så fantastisk god og snill, Hao. Jeg føler meg utrolig heldig som kjenner deg, selv om vi ikke kjenner hverandre noe godt. Du er bare god tvers igjennom. Jeg er kjempe stolt av deg og håper og tror du får det bedre snart ❤️❤️❤️

Mari

08.11.2015 kl.21:46

<3

Johanne Haneberg

08.11.2015 kl.22:05

DU er Hao og det er nettopp derfor jeg liker deg så godt. Selv om vi ikke kjenner hverandre så altfor godt så skal du vite at jeg bryr meg om deg og jeg er glad i deg! Vet du hva? Nå hiver jeg meg snart på toget, kommer til Oslo og da skal vi kose oss sammen <3 Veldig stolt av deg og det kommer jeg alltid til å være

Fredrikke

08.11.2015 kl.22:05

Ååå gode, snille Hao<333 glad du er stolt av deg selv, for det bør du virkelig være. Du er sterk!<3 fortsett å være deg selv, du er helt perfekt som du er

Joakim

08.11.2015 kl.23:26

Stå på Hao!

Joakim Kleven

08.11.2015 kl.23:28

<3

Hao Vu

08.11.2015 kl.23:59

Amalie: <3

Hao Vu

08.11.2015 kl.23:59

Elise Fintland: Elise åååå!!!! <3

Hao Vu

08.11.2015 kl.23:59

Mari: <3

Hao Vu

09.11.2015 kl.00:00

Johanne Haneberg: Johanne åååå <3 tusen takk!!

Hao Vu

09.11.2015 kl.00:00

Fredrikke: Fredrikke <3

Hao Vu

09.11.2015 kl.00:00

Joakim: Tusen takk!

Hao Vu

09.11.2015 kl.00:01

Joakim Kleven: <3

Stine

09.11.2015 kl.00:08

Stå på hao! Du er så vakker både på utsiden og innsiden!<3

Hao Vu

09.11.2015 kl.00:27

Stine: Ååå tusen takk!!

Sarpvegas

09.11.2015 kl.01:05

Dette innlegget ga veldig sterkt inntrykk på meg. Jeg kommer fra samme by som deg, har alltid visst hvem du har vært og husker de ryktene du skriver om. Jeg er en person som ikke har noe i mot homofilepersoner, jeg syns det er vakkert. Alle fortjener kjærlighet her i livet, samme hvilken legning.

Jeg syns du er sterk Hao, jeg visste faktisk ikke at du ble mobbet, sjokket meg veldig.. Jeg husker alle lurte på om du var homofil eller ikke.

Men jeg syns du burde være stolt av deg selv som har kommet såpass langt.

Som du selv skrev, ja vi lever i 2015. Homofili er ikke noe nytt, det er normalt akkurat som å være hetero.

Du er en utrolig fin person

Hao Vu

09.11.2015 kl.01:21

Sarpvegas: Tusen takk! <3

Helat

09.11.2015 kl.01:29

❤️❤️❤️❤️

Hao Vu

09.11.2015 kl.04:04

Helat: <3333

Duc Thien Bui

09.11.2015 kl.09:12

Stå på Hao!! Du er en utrolig hyggelig person, og selvom jeg bare har møtt deg en gang så vet jeg at du er en god person på innsiden så godt som utsiden. Stolt av deg <3

Hao Vu

09.11.2015 kl.09:50

Duc Thien Bui: Tusen takk Duc<3

Jasmin Eileen Stafseth

09.11.2015 kl.12:22

Utrolig bra skrevet! Stå på, og vær deg selv <3

Vendiss

09.11.2015 kl.14:25

Å kjære vene, får så vondt av å tenke på at vi var en del sammen på den tiden, men at jeg ikke merker noe som helst! Unnskyld for det! Du er sterk Hao. Du kan oppnå hva som helst!

Markus

09.11.2015 kl.16:52

Dette var nesten som å lese min egen historie. Tusen takk for at du deler dette, veldig sterkt gjort!! Masse lykke til videre, jeg digger deg <3

Hao Vu

09.11.2015 kl.17:00

Markus: Tusen takk!!

Hao Vu

09.11.2015 kl.17:01

Jasmin Eileen Stafseth: <3

Hao Vu

09.11.2015 kl.17:01

Vendiss: <3

Amalie Munck

09.11.2015 kl.17:13

Jeg har tenkt masse på deg etter jeg leste dette innlegget, og jeg er så glad for at du tør å være så ærlig - og ikke minst for at du har det bedre! Stor klem <3

Elise Kristiansen

09.11.2015 kl.22:45

Utrolig tøft av deg å skrive ut om det Hao! Du er en veldig herlig person, og du har all grunn til å være stolt over akkurat den du er <3

Hao Vu

09.11.2015 kl.23:13

Amalie Munck: Åååå Amalie <3

Hao Vu

09.11.2015 kl.23:14

Elise Kristiansen: Tusen takk Elise <3

Iselin

23.11.2015 kl.23:09

Vet ikke om du husker meg haha! Men syns det var utrolig vondt å lese at du har hatt det så forferdelig.. du virket liksom som en så glad og sinnsykt koselig gutt <3 Utrolig bra at du skjønner at du fortjener bedre og at du ikke gir opp! Utrolig rørende :)

Skriv en ny kommentar

hits